Jeg kommer nå til beretningens uutsigelige kjerne; det er her min desperasjon som forfatter begynner. Ethvert språk er et alfabet av symboler som man bare kan omgås hvis man har en fortid man deler med samtalepartnerne; hvordan skulle man få formidlet den uendelige Alef til andre mennesker, en Alef som min fryktsomme erindring knapt kan romme? I tilsvarende kritiske øyeblikk har mystikerne tatt i bruk et vell av emblemer: For å betegne guddommen snakker en perser om en fugl som på et eller annet vis er alle fugler; Alanus ab Insulis snakker om en sfære hvis sentrum finnes alle steder, og hvis omkrets er ingensteds; Esekiel om en engel med fire ansikter som samtidig vender mot øst og vest, mot nord og sør. (Det er ikke uten grunn jeg trekker frem disse ufattelige analogiene; et eller annet har de med Alef å gjøre.) Gudene ville kanskje ikke nekte meg å finne et tilsvarende bilde, men denne rapporten ville da bli besudlet av litteratur, av forløyethet. Forresten er det sentrale problemet uløselig: oppramsingen, om enn bare delvis, av en uendelig helhet. I dette gigantiske øyeblikket så jeg millioner av herlige og grufulle handlinger; ingen forbløffet meg så mye som det faktum at alle inntok det same punktet, uten å legge seg over hverandre, uten å være gjennomsiktige. Det mine øyne så, var samtidig: Det jeg skriver, vil bli i tur og orden, for det er slik språket er. Noe vil jeg imidlertid få med meg.
Nederst på trinnet, til høyre, så jeg en liten sfære som splite i flere farger, med en nesten uutholdelig glans. Først trodde jeg at den snurret rundt; så skjønte jeg at denne bevegelsen var en illusjon som skyldtes de svimlende synene den omfattet. Diameteren på Alef kan vel ha vært et par-tre centimeter, men det kosmiske rommet var der, uten å ha skrumpet inn. Hver ting (speilglasset, for eksempel) var uendelige ting, for jeg så dem klart fra alle punkter av universet. Jeg så det myldrende havet, jeg så daggry og skumring, jeg så Amerikas hærskarer, jeg så et sølvskimrende spindelvev midt i en svart pyramide, jeg så en sprengt labyrint (det var London), jeg så uendelige øyne, alle ganske nære, som gransket seg selv i meg som i et speil, jeg så alle klodens speil, og ingen av dem gjenspeilte meg, i en bakgård i Calle Soler så jeg de samme flisene som jeg for tretti år siden hadde sett i gangen i et hus i Fray Bentos, jeg så drueklaser, snø, tobakk, metallårer, vanndamp, jeg så konvekse ekvatoriale ørkener, og hvert eneste sandkorn i dem, jeg så i Inverness ne kvinne jeg aldri skal glemme, jeg så den voldsomme hårmanken, den hovmodige kroppen, jeg så en kreftsvulst i brystet hennes, jeg så en ring av tørr jord på et fortau der det før hadde stått et tre, jeg så en villa i Adrogué, et eksemplar av den første engelske oversettelsen av Plinius, den av Philemon Holland, jeg så hver bokstav og hver side samtidig (som barn pleide jeg å forundre meg over at bokstavene i en lukket bok ikke ble rotet sammen hulter til bulter i nattens løp), jeg så natt og dag på én og samme tid, jeg så en solnedgang i Querétaro som så ut som den gjenspeilte fargen fra en rose i Bengal, jeg så mitt eget soveværelse uten noen i, jeg så i etkontor i Alkmaar en globus mellom to speil som gjenspeilte den i det uendelige, jeg så hester med flagrende man på en strand ved Det kaspiske hav ved daggry, jeg så de spede knoklene til en hånd, jeg så de overlevende etter et slag sende postkort, jeg så en spansk kortstokk i et utstillingsvindu i Mirzapur, jeg så de skrå skyggene av noen bregner på gulvet i et drivhus, jeg så jaguarer, stempler, bisonokser, tidevannsbølger og armeer, jeg så alle maur på jorden, jeg så et persisk astrolabium, jeg så i en skrivebordsskuff (og håndskriften gjorde meg skjelven) obskøne, utrolige, detaljerte brev som Beatriz hadde skrevet til Carlos Argentino, jeg så et forgudet minnesmerke på Chacarita-kirkegården, jeg så de motbydelige restene av det som en gang så vidunderlig hadde vært Beatriz Viterbo, jeg så mitt eget mørke blodomløp, jeg så kjærlighetens tannhjul og dødens forvandlinger, jeg så Alef, fra alle punkter på én gang, jeg så jorden i Alef, og i jorden nok en gang Alef, og i Alef jorden, jeg så ansiktet mitt, innvollene mine, jeg så ansiktet ditt, det svimlet for meg of jeg gråt, for mine øyne hadde sett den hemmelige og hypotetiske gjenstanden hvis navn menneskene hadde tilranet seg, men som intet menneske hadde sett: det ufattelige universet.
Jorge Luis Borges. Samlede Fiksjoner, Agora|Press, Oslo, 2010, sider 347-349.
Jorge Luis Borges. Ficciones Completas, Agora|Press, Oslo, 2010, páginas 347-349.
Lest av Sigurd Lappegaard i Wellington, New Zealand, 21 september, 2012, klokken 1547.
Leído por Sigurd Lappegaard en Wellington, Nueva Zelanda, el 21 de septiembre de 2012 a las 15:47.
No hay comentarios:
Publicar un comentario